Aftenpostens Mala Wang-Naveen åpner sin artikkel om kortfilmfestivalen i Grimstad ved å spørre seg om årets festival ”tilbringer mye tid i ektesengen. Man står opp sammen, men hvor går man etter det?” Hun er mest opptatt av å melde at regissørene igjen opptrer som konfliktskye og ikke tar sitt politiske ansvar – eller ”ikke titter litt på verden utenfor vår egen husvegg.”

 

Er norske regissører virkelig så upolitiske? Juryen var inne på noe av det samme når de meldte at ”Vi har notert oss at det er stor kreativitet og fantasi ute og går. Men vårt generelle inntrykk er at det er større vilje til å lage film enn til å fortelle noe vesentlig.” Verre enn denne pekefingerkommentaren kan det vel knapt nok bli.

 

Inntrykket jeg sitter igjen med etter årets kortfilmfestival er at kvaliteten i bidragene er urovekkende ujevn. Det er filmer som jeg ikke skjønner hvor kommer fra – og især hvorfor de er plukket ut til Grimstad, som visstnok skal være kremen av kremen. Dette er med på å bekrefte en av mine ekleste kortfilmfordommer: at det kun er noe regissører gjør i påvente av det virkelige langfilmprosjektet. At kortfilmen ikke har noen legitimitet som egen kunstform, på linje med romanen versus poesien innenfor litteraturen.

 

 

Men når det er sagt: Det dukket av og til opp gode filmøyeblikk, også noen som svarer til de premissene Mala setter som politisk film. De fortjener å løftes frem.

 

I Bortreist for anledningen av Solveig Melkeråen og Ravn Lanesskog iscenesettes en velkjent sosial problematikk. Det pensjonerte ekteparet Gregor og Agathe lever stille tilbaketrukket på en nordnorsk knaus, der postmannen er deres eneste kontakt med sivilisasjonen utenfor. Denne isolasjonen etablerer en mikroverden skapt av Gregor og Agathe, der de lever uvitende om sin egentlige livssituasjon. For når de to døtrene kommer hjem viser det seg at Gregor sliter med demens og Agathe er sterkt svaksynt, og at huset er fylt med søppel, postordrekataloger og fiskepudding. Dette var ikke synlig for meg fordi det ikke var synlig for Gregor og Agathe: Jeg trengte noen fra utsiden for at kaoset skulle synliggjøres.

 

Kamerablikket blir på denne måten politisert. Det gjør det som først virket som en idyllisk kjærlighetsrelasjon mellom to eldre mennesker til en politisk aktivert problematikk: Vi vet hva som er best for deg. Spørsmålet blir da selvsagt om vi egentlig gjør det.

 

I Bortreist for anledningen ser man at omplasseringen til en helseinstitusjon, fra hjemme til borte, ødelegger kjærligheten og også menneskeligheten. Denne kontrasten er riktignok noe overtydelig: Fra et romantisert nordnorsk kystunivers, til en nitrist omsorgsbolig der det selvfølgelig regner. At filmen ender på samme måte som nynorsktentamene mine gjennom hele ungdomskolen, er kanskje en nødvendig sentimentalitet: Gregor og Agathe får postmannen til å kjøre dem tilbake til hjemtraktene, de blir igjen alene, og det politiske blikket trekker seg tilbake. Filmen ”renn ut til lyden av åretak i stille vatn” (sitat meg selv 15 år).

 

Solveig Melkeråen er utdannet dokumentarist fra høyskolen i Lillehammer, og deltok også på festivalen med Fiskebollefabrikken, laget for Speranza film. Å arbeide parallelt med både fiksjon og dokumentar er noe flere regissører gjør, og kan kanskje ses på som en virkelighetssøken i det som på alle måter har vært fiksjonens tidsalder. Også Gatas Gynt av Halvard Bræin jobber i det samme landskapet, der den parrer en sosialrealistisk problematikk med en Ibsensk iscenesettelse: Fiksjonselementet blandes med skuespillerne (virkelige ”gatefolk”), som spiller seg selv. Fiksjon og virkelighetselementet blir stående å gi næring til hverandre, og er med på å tilføre ny mening til de stive forestillingene som har etablert seg om et ibsensk skuespill og om gatefolkets språk.

 

I Turning Trick har Kaja H. Leijon laget en parafrase over en scene i François Truffauts Les Mistons (1957), der fem gutter løper etter hverandre for plutselig å begynne å lekeskyte. Kaja bytter ut guttene med fem jenter, tillegger et surrealistisk element, og adapterer det som folk flest forbinder med brutal guttelek til et maktspill blant jenter. Filmen har et vakkert foto, og lyduniverset bruser av vind, som om leken forgikk inne i en mektig vårstorm. Et stille høydepunkt.

 

Lekens brutalitet blir også problematisert i Charlotte Thiis Evensens Desert Eagle, som er et verk plukket ut fra et av hennes kunstprosjekter ("Faren min forsøkte å ringe moren min"). Filmen er på 1 minutt og viser to gutter som skyter på hverandre, akkompagnert av et buldrende krigskontentum, som om de var aktører i en stridssone. Filmen ender i at lydkulissen kuttes bort, og barna igjen blir barn. Dette spillet mellom hardt og mykt er nydelig og enkelt gjort.

 

Festivalens største opplevelse fikk jeg likevel av Lykkens Grøde, en 55 minutters dokumentarfilm av Karoline Grindaker og Hilde Kjos. Den er originalt laget for NRK, men fungerer utmerket på det store lerretet. Den er spesiell ved at den vokser gjennom det som fremtreder: kamerablikket og gestaltene har samme rytme. Den virker lite påtatt, dramatisert og iscenesatt. Det bare skjer: en dør slås plutselig opp av vinden, og kamerablikket er tilsynelatende tilfeldigvis til stede.

 

I filmen møter vi tre generasjoner Lykken som bor under samme tak i Lykkja like utenfor Valdres. Marit, gårdens svigerdatter, har derimot begynt å føle slitasje i mangelen på eget livsrom, og det er hennes stille kamp for å legitimere sin utbrytertrang fra de tradisjonelle mønstrene som står i sentrum av fortellingen. Som hun sier, ”det handler om å ta et valg.”

 

Marit er den som ser fremover og videre utover fjellgrensene som man stadig skimter i horisonten rundt gårdstunet. Interessedebatten mellom tradisjon og nytenkning kommer fantastisk frem når Marit og Guro (svigermoren på gården) sitter i stuesofaen og diskuterer kongehuset. Guro sier at dagens kongehus bare er et sted hvor noen bor, at det er uten innhold. Hun hevder også at hun har lest Ari Behns bok. Den var ikke var noe tess, men ”han gjør vel så godt han kan” sier hun – med en bitter ironi. Marit svarer med sammenbitte kjever at heller ikke de gamle kongehusene akkurat var feilfrie. Det som allikevel setter dypest inntrykk er at Marit og Guro aldri møter hverandre med blikket. Det foregår en slags mellomkommunikasjon ved at de verken snakker til kameraet eller hverandre, men til noe tomt, som om de pratet inn i to ulike avgrunner.

 

Kritikerprisen gikk til dokumentaren Blod og ære av Håvard Bustnes, med manus av Bjørn-Erik Hanssen. Det er en nær skildring av relasjonen mellom Ole Klemetsen og pappa John, og deres kamp for å få "Ole Lukkeøye" opp på boksesportens ypperste parnass. Ole Lukkeøye har for mange vært et slags nasjonalt mobbeoffer. Han var for boksesporten det Jan Werner Danielsen var for norsk musikk: En halvpatetisk antihelt som kjempet mot et uoppnåelig mål med en nesten idiotisk idealisme.

 

Jeg kan ikke unngå å tenke på den gangen familien min var på strandferie på Kreta på nittitallet, og plutselig så en joggende svettblank Ole Lukkeøye skyggebokse i bar overkropp langs veien inn mot Ayia Napa, med faren hengende etter på sykkel. Det var noe Quixotisk over det hele. Det er derfor med en aldri så liten skyldfølelse jeg satte meg ned og så filmen, og merket hvordan min tolkning selvfølgelig hadde vært uhyggelig og urettferdig, og at Ole, som jeg mistenkte, egentlig er en trivelig fin fyr med mange fine verdier. Filmen tok Håvard Bustnes 3 år å lage og vil bli vist rundt juletider på televisjonen. Noe flere absolutt burde få meg seg.

 

Når det gjelder animasjonsfilmene jeg veldig splittet. Noen er så irriterende dårlige at jeg panisk begynte å rable i notatblokka og forsøkte å tenke på noe artig jeg skal i sommer. For maken til stygge, usjarmerende collager og karakterer, iscenesatt i uforståelige glorete universer er lenge siden jeg har opplevd. Det er den samme svimmelheten jeg føler hver gang jeg besøker mine små søskenbarn og blir tvunget til å glane på Nickelodeons frokostsendinger. Men det finnes også noen bra greier. Blant annet Jøje meg for en jul! av Mattis Folkestad og Lasse Nederhoed, Roshambo av Lasse Gjersten og Min bestemor Beijing av Mats Grorud. Bygningsarbeidere av Kajsa Næss og Kjartan Helleve er også godt laget, men at den skulle vinne Gullstolen finner jeg uforståelig. Her burde Lykkens Grøde vært en soleklar vinner.

 

 

Og det er dette med kvaliteten som var så utrolig sprikende. Noen visninger skapte i meg en vill rastløshet: skal jeg gå nå, skal jeg gå etter denne filmen, kanskje den neste blir bedre, nei den ble ikke bedre, skal jeg gå nå – og så videre. Skal det virkelig være greia på Norges ”feteste” kortfilmfestival?

 

Jeg ser derimot ikke noe vits i å etterlyse ”politiske” og ”vesentlige” fortellinger i film som et mål i seg selv. Jeg opplever at det politiske kun blir løftet frem så lenge det tematiserer et eksplisitt tema, men for meg blir det innskrenkende. Det politiske kan ligge i språket, i detaljen som alene avslører noe større, noe om sin egen historie. På det viset er Lykkens grøde en av de virkelige store politiske manifestasjonene på festivalen.

 

Bare så synd at så få legger merke til det.

 

	Høstutstillingen: Fortsatt en aktuell møteplass?
	Mannen med jernblikket
	Vakker kompleksitet
	Sjokk gir vekst
	Politisk kortfilm
	Norske filmkritikere bør se til USA

	Bøker i øret
	Ikke før den fete damen synger
	Sex og singelliv - bare tyll og tøys?
	Verdens største nasjon i krise
	Operaen - en nasjonal merkevare?
	Konservatismens lærefader på norsk

	Klubb som kunst
	Har Michel Gondry flyttet til Lyckliga Gatan?
	Dåjtsjland
	Adam Smith på norsk
	Iunkers revansj
	Allmektige Allis mot Astrups avantgarde?